Mediepolitikk for en ny tid

Thor Gjermund Eriksen, konsernsjef i Amedia og Rolv Erik Ryssdal, konsernsjef i Schibsted, har skrevet en felles kronikk om mediepolitikken.

Kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 3. oktober 2012.

Mediepolitikk for en ny tid

Av Thor Gjermund Eriksen, konsernsjef i Amedia og Rolv Erik Ryssdal, konsernsjef i Schibsted

En av de viktigste oppgavene til den nye kulturministeren er å fornye mediepolitikken. På pulten hennes ligger et utkast til en ny medieeierskapslov. Den bør hun la ligge, mens hun tenker seg nøye om. Det er ikke fremtidsrettet mediepolitikk å erstatte en lov som er utgått på dato, med en ny lov som verken favner medienes nye utfordringer, eller de dramatiske endringene som fortsatt pågår.

Medieeierskapsloven ble vedtatt for 15 år siden for å ”fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud”. Siden den gang er det norske mediemarkedet radikalt endret. Meningsmarkedet er større enn noensinne. Antall aktører som påvirker meningsdannelsen vokser. Antall kanaler for nyhets- og informasjonsformidling er blitt utvidet, og midt opp i dette står ytringsfriheten sterkt.

Ikke minst er kampen om lesernes oppmerksomhet og annonsørenes penger blitt global. Her deltar vi i et verdensmesterskap. Schibsted og Amedia (tidligere A-pressen og Edda Media) er ikke lenger hverandres største konkurrenter. I dag blir begge utfordret av store internasjonale aktører, som tar en betydelig del av våre lesere og reklameomsetningen. Google omsetter nå reklame for en milliard i Norge. Akkurat derfor gir det ikke lenger noen mening å begrense reguleringen til utvalgte deler av mediemarkedet og til aktører med adresse i Norge særskilt.

I en tid hvor en filmsnutt på Youtube kan sette verden i brann, er det underlig å lese at kun redaktørstyrte medier skal tilhøre meningsmarkedet. Meningsmarkedet er så mye større og ytringsfriheten er i sitt vesen grenseløs og plattformnøytral; Kulturminister Hadia Tajik er selv et eksempel på dette med sine 20.000 følgere på Twitter som hun kommuniserer sine meninger til. Det er like mange lesere som avisene Gjengangeren og Hadeland. Statsminister Jens Stoltenberg har 170.000 følgere på Twitter. Det er flere følgere enn det BergensAvisen, Fædrelandsvennen, Dagsavisen og Vårt Land har hver for seg. Forskjellen er at Tajik og Stoltenbergs ytringer ikke blir regnet inn i meningsmarkedet, slik ytringer formidlet gjennom avisenes papir- og nettutgaver blir. De har valgt en viktig, men uregulert ytringskanal.

Vi har i dag kun tre norske, stabile og publisistisk funderte eiergrupperinger; Kulturdepartementet som eier av NRK, Tiniusstiftelsen som eier av Schibsted og LO som eier av Amedia. Men Norge trenger flere eiermiljøer enn staten til å utvikle et mangfold av medievirksomheter som evner å finansiere kvalitetsjournalistikk. Det ville selvsagt vært ønskelig om man kunne vedta eller lovfeste et stort eiermangfold, men man kan ikke pålegge norske selskaper å eie eller drive mediehus. Realiteten er at det er svært få norske eiermiljøer med økonomisk styrke, kompetanse og vilje til å satse på medier. Når eierne i tillegg møter legale beskrankninger for sitt eierskap, er det naturlig at innslaget av utenlandsk eierskap øker.

Vi er sterke tilhengere av konkurranse. Men konkurransen må skje på like vilkår. I dag forholder vi oss imidlertid til en Medieeierskapslov som er konkurransevridende til fordel for internasjonale aktører som ikke tar et ansvar for det publiserte innholdet gjennom en redaktør.

Det foreliggende lovutkastet reiser flere spørsmål enn det gir svar på de utfordringene vi står overfor. Dette er en tilnærmet samlet bransje enige om.

Forslaget til ny medieeierskapslov er forsiktig sagt, uklart. Alle viktige spørsmål skal avklares i forskrifts form etter at en ny lov eventuelt er vedtatt. Medietilsynet er foreslått i en rolle der de skal definere markeder, fastsette forskrifter og deretter sørge for å håndheve dem. Det gir Medietilsynet en prinsipielt betenkelig trippelrolle.

En dårlig medieeierskapslov er verre enn ingen medieeierskapslov. Hvis det ikke er mulig å finne gode svar på hvordan en fremtidig regulering kan innrettes, er mediemangfoldet og ytringsmangfoldet bedre tjent med at det ikke skjer. Våre nordiske naboland har ikke funnet gode svar. I stedet har de overlatt spørsmålet om uheldig konsentrasjon av meninger og medievirksomhet til Konkurransemyndighetene.

Det er viktig å holde fast ved at regulering av medienes frie virksomhet bare kan begrunnes ved at den skaper godt fungerende mediekanaler som gir borgerne god tilgang til informasjon. Regulering av eierskap er ikke et mål i seg selv, det er et virkemiddel. Kulturministeren kan bidra til å fremme lovens formål ved å tenke nytt om regulering av eierskap i mediesektoren. Da kan hun ikke bygge på det forslaget som ligger og venter på pulten.

Publisert: 08.10.2012 15:15
Sist oppdatert: 08.10.2012 15:18