Mediepolitikken må digitaliseres

Mediepolitikken skal denne uken diskuteres under Arendalsuka. Bransjen står samlet i kravet om en modernisering av de mediepolitiske virkemidlene.

Innlegg av Didrik Munch på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 13.august 2014. 

Av Didrik Munch, styreleder i Mediebedriftens Landsforening og konsernsjef i Schibsted Norge

I disse dager legges siste hånd på et historisk viktig statsbudsjett for mediebransjen.

Bransjen ber ikke om en ny mediepolitikk. Den ber om at de grepene som har vært vellykket i mer enn 40 år blir videreført og modernisert. Det er ikke bare journalistikken som må digitaliseres. Det samme må skje med mediepolitikken. Da kan journalistikken komme styrket ut av en krevende transformasjonsperiode.

Like etter at Erna Solbergs statsråder inntok sine kontorer ble det sendt et brev fra en bredt sammensatt gruppe medieledere til den nye kulturministeren. Brevet var mer interessant enn den oppmerksomheten det fikk. Vi som sto som underskrivere var redaktørene i Klassekampen, Vårt Land og Dalane Tidende; Bjørgulv Braanen, Helge Simonnes og Gunnar Kvassheim; sammen med konsernsjefene i Amedia og Schibsted Norge; Are Stokstad og undertegnede.

Vi er nok uenige om mye, men vi brukte bare noen få timer til å utveksle e-post før vi undertegnet et brev som Thorhild Widvey, Siv Jensen og Erna Solberg bør ha foran seg når de salderer det mediepolitiske kapittelet i årets statsbudsjett.  Mediebedriftenes Landsforening står på samme linje.

Mange vil nok mene det var oppsiktsvekkende at fem medieledere med så ulik bakgrunn så raskt kunne skrive seg til enighet. Like oppsiktsvekkende var det at ønskelisten vår ikke vil koste Finansdepartementet en krone mer enn hva staten har brukt på mediepolitikken frem til nå. Det skjer ikke så ofte at en pressgruppe hever stemmen uten å be om mer penger.

Kjernen i budskapet er at regjeringen bør modernisere virkemidlene i mediepolitikken, og ikke ødelegge det rammeverket som har gjort Norge til et av de mest mediekonsumerende land i verden.

  • Vi ber kulturministeren videreføre inn i vår nye digitale hverdag momsfritaket som papiravisene har hatt siden lov om merverdiavgift ble vedtatt i 1969.
  • Vi ba regjeringen om ikke å redusere pressestøtten, og gjøre produksjonsstøtten plattformnøytral.
  • Vi stod sammen om at Konkurransetilsynet, og ikke Medietilsynet, burde regulere mangfoldet i mediebransjen.
  • Vi påpekte det positive i at regjeringen ville se nærmere på rammene for NRKs virksomhet.

I sum er dette et godt utgangspunkt for å utforme en robust mediepolitikk. Alle de politiske partiene har noen av disse elementene i sine programmer, men ingen har alt. Det er heller ikke så rart. De fleste partiprogrammene ble skrevet før dramatikken i mediebransjen hadde slått inn for fullt. Så kort tid tilbake som i 2013 var det ingen som kunne se hvor store endringene ville bli. Heller ikke bransjens egne representanter.

På to år har 1,5 milliarder annonsekroner forsvunnet fra norske mediehus. For første gang møter mediebransjen konkurranse fra internasjonale giganter som Google og Facebook. Et stort verre tidspunkt for å innføre avgift på det frie ord kan knapt velges.

Derfor er det viktig at regjeringen nå tar utgangspunkt i medievirkeligheten slik den er, ikke slik den var for ett, to eller tre år siden. Og det er viktig at noen sentrale prinsipper blir videreført.

Det er særlig momsen det haster med å få tilbake på «det gamle sporet». Avisenes journalistikk har aldri vært avgiftsbelagt i Norge. Slik burde det selvsagt også være når journalistikken flytter over på digitale plattformer. Slik det er nå blir verdien av avgiftsfritaket mindre og mindre etter hvert som avisenes papiropplag faller. Det logiske burde være at avgiftspolitikken følger journalistikken og ikke distribusjonsformen. Det skulle bety nullmoms på så vel digital som papirbasert journalistikk. For finansminister Siv Jensen blir dette et nullsumspill. Det betyr ikke en krone i økte kostnader for staten å modernisere mediepolitikken.

Lavmoms, som for noen år siden kanskje hørtes forlokkende ut også for noen i bransjen, vil skape betydelige problemer for mediebedrifter som fortsatt henter brorparten av sine inntekter fra papiravisene. Særlig gjelder dette de mindre avisene som knapt har digitale inntekter.

De store endringene som nå skjer med mediene er ikke først og fremst et bransjeproblem. Det handler om rammebetingelsene for den offentlige samtale, om kvaliteten på demokratiet. For det politiske Norge vil det være underlig hvis grunnlovsåret 2014 vil bli husket som året da Stortinget vedtok å innføre avgift på det frie ord.

På samme måte som mediebransjens ledere, fra høyre til venstre, har samlet seg om noen få, men viktige prinsipper, burde alle med ansvar for mediepolitikken gjøre det samme.

Uten en mediebransje med kraft forvitrer demokratiet.

Publisert: 13.08.2014 12:37
Sist oppdatert: 13.08.2014 12:41